Det er ikke vanskelig å snakke om noen av 2016 største tv-spill, selv de som er i hovedsak opptak gallerier, på en måte som lyd modne og universal. Se Hunder 2 er en satire på Silicon Valley. Mafia 3 er en undersøkelse av rasisme. Deus Ex: Menneskeheten er Delt om transhumanism og konspirasjon politikk.
Det er vanskelig for meg å beskrive Dishonored eller oppfølgeren, som ble sluppet for et par uker siden, på denne måten. Dishonored 2 er ikke allegoriske eller selv-critiquing. Det er ikke en å vite pastisj av en godt likt sjanger, eller en subtil karakter studie. Det er et spill om en ung empress eller hennes klynket far hevn på en udødelig heks for å gjenopprette en fantasy steampunk monarkiet, ved hjelp av overnaturlige krefter som er gitt av en emo folk guddom. Og ennå spillet har en veldig spesifikk, sjeldne slags forfall: en forpliktelse til å pitch-perfekt, solid laget melodrama.
Ja, du får magiske krefter fra en emo folk guddom
Dishonored 2 er et klassisk eksempel på “oppslukende sim” — en sjanger hvor detaljert worldbuilding og konsekvent mekanikk gir spillerne mange veier til hvert mål. I dette tilfellet, mekanikk inkluderer swordfighting, våpen og armbrøst, sniking, og en rekke spesielle evner som stopper tiden og shapeshifting. Det er satt i en kvasi-Viktorianske verden kalt Empire of the Isles, styrt av den unge empress Emily Kaldwin med hjelp av hennes far og livvakt Corvo Attano, hovedpersonen i den første Dishonored.
Dishonored 2 finner sted 15 år etter det opprinnelige spillet, som konflikter ble pakket opp pent nok til at å huske dem egentlig ikke nødvendig. Emily er avsatt i de første minuttene av en hevngjerrig, dramatisk glam heks som heter Delilah Copperspoon, tilsynelatende en lang mistet relativ. Avhengig av spillerens valg, enten Emily eller Corvo vil unnslippe palace, mens den andre er forvandlet til stein. Den som plukker du må komme til øya Serkonos, hvor Dalila ‘ s co-konspiratørene kan bli funnet og systematisk eliminert — enten drept eller annen måte uskadeliggjøres.